Har du bærekraftige relasjoner?
Hei, du som leser dette
Tida flyr, nå er det snart august. Håper du koser deg; og husk at det er her og nå vi lever; sommeren er ikke over enda!
Jeg tilbake ved Mjøsa, nærmere bestemt på Helgøya, en liten øy midt i Mjøsa.
Her har jeg leid tre små hus på et lite tun sammen med mannen min, en venn og et vennepar.
Det å bo sammen med flere andre på én gang får meg til å tenke på relasjonene mine, både til andre og til meg selv.
Er relasjonene mine bærekraftige, og hva er en bærekraftig relasjon?
Har jeg en bærekraftig relasjon til meg selv?
Her er vi nå flere ulike mennesker sammen, og jeg registrerer at jeg har antagelser om at jeg må være på en bestemt måte.
Jeg antar at de andre har formeninger om hva som er meg og hva som ikke er meg. At det finnes en versjon av meg som i deres øyne er bedre?
Dvs. dette er mine antagelser, så lenge jeg ikke spør og sjekker ut om det stemmer, forblir det antagelser …
Dette handler om bærekraftig kommunikasjon, mer om det i et senere brev!
Men hva er en bærekraftig relasjon?
Jeg tenker at det er relasjoner som over tid gir deg noe, og som får deg til å føle deg som deg, eller som en versjon av deg selv som du liker!
Hvor det er rom til å være deg, akkurat sånn som du er her og nå, og hvor du ikke føler at du må være på en bestemt måte.
(Og Kardemomme-loven gjelder …)
Og så tenker jeg at i en bærekraftig relasjon så både gir og tar du, det går begge veier.
Og da tenker jeg i det store bildet, noen relasjoner er asymmetriske og må kanskje være det en avgrenset periode, f.eks relasjonen til gamle foreldre eller en gammel nabo som trenger hjelp.
Det skal heller ikke fiin-regnes på relasjoner fra måned til måned, noen ganger trenger vi mer hjelp og støtte, men hvis det over tid tar mer enn det gir, er det kanskje på tide å gå videre?
Noen relasjoner tar slutt, det er helt naturlig! Da tenker jeg at det er bedre å være takknemlig for det som var, enn å klamre seg fast …
Og kanskje gjenoppstår relasjonen på et senere tidspunkt, hvem vet?
Vi lever som sagt her og nå …
Hva med relasjonen til deg selv?
Holder du det du lover deg selv? Er du til å stole på for deg selv? Står du opp for deg selv?
Er du like grei mot deg selv, som du er mot andre?
Hvis du har gjort noe dumt, kan du tilgi deg selv på samme måte som du ville ha tilgitt andre?
Hvis du er syk, kan du bli hjemme fra jobb en dag og ta vare på deg selv? Eller er det egne regler for deg enn for bestevennene dine?
Teksten fortsetter etter bildene.
Sist skrev jeg om traumeaktivering og ubehag. Når det skjer, er det viktig at DU er din beste venn.
Som liten gutt eller jente var du fullt og helt overlatt til foreldrene dine eller andre voksne. Du hadde ikke noe valg og måtte tilpasse deg så godt du kunne.
Når vi blir aktivert, tyr vi gjerne til strategier som en gang var det eneste vi kunne ty til, men som ikke lenger tjener oss på noen god måte.
Når du tar deg selv i å bruke gamle mestringsstrategier, så er det viktig at du møter deg selv med empati og kjærlighet.
Inne i deg et sted finnes fortsatt det lille barnet som var hjelpeløst og gjorde så godt det bare kunne, for å overleve.
Hadde det ikke vært for det, hadde du ikke vært her i dag …
Nå er du voksen og kan gjøre ting på en annen måte, og ta mer hensyn til og vare på deg selv.
Da kan du også snakke til den lille gutten eller jenta i deg.
Du kan uttrykke hvor takknemlig du er for at denne gutten gjorde alt han måtte for å overleve, og samtidig kan du trygge ham og forteller at nå trenger han ikke å være redd lenger.
Nå er du voksen, og du kan ta vare på “dere”.
Jeg tenker at vi alle har ulike og motstridende “deler” av oss selv.
Noen ganger føles det som om én del av oss føler noe eller vil noe, mens en annen del av oss vil noe annet.
Dette er helt naturlig, vi mennesker er sammensatte og komplekse, og ofte mer paradoksale enn vi tror.
Det er ikke alltid slik at alle delene går opp i et symmetrisk bilde.
Derfor er det fint å jobbe med disse ulike delene.
Dette er også det som etter min mening gjør mennesker til mennesker; vi er ikke roboter, det bor så uendelig mye i et menneske!
Når det gjelder bærekraftige relasjoner, så tenker jeg at det forholdet du har til deg selv, vil påvirke hvilke relasjoner du har til andre og hvordan disse er.
Og også her er varhet og bevissthet viktig.
Når du er med andre, kjenner du etter hvordan det påvirker deg?
Hva skjer med pusten din, og hvilke kroppslige signaler får du?
Og kanskje viktigst, kjenner du deg som DEG?
Jeg tror nemlig at når det kommer til relasjoner, så spiller det ikke så stor rolle hvordan folk er, det som betyr noe, er hvem DU blir sammen med dem.
Jeg tror ikke vi er statiske, og jeg tror vi har mange potensielle versjoner av oss selv i oss.
Og sammen med andre aktiveres disse ulike versjonene elle tilbøyelighetene, om du vil.
Så når du skal avgjøre om en relasjon er bærekraftig for deg, så kan du egentlig ha mest fokus på deg selv.
Den/de andre er som de er. Hvem blir du sammen med denne personen?
Liker du denne versjonen? Føler du deg som deg selv?
Og så er det også slik, at én og samme person aktiverer gjerne ulike ting i oss fra gang til gang, dvs. det er det som skjer i en sunn relasjon.
Hvis relasjonen oppleves statisk, og ting alltid blir på én måte, eller får deg til å føle deg på én måte, så er det noe som er fiksert.
Dette vil jeg tenke er en mindre sunn relasjon, som trenger at vi jobber med den, eller skåner oss fra den.
Jeg tror også at vi har lett for å tenke at det beste er at noe er på det jevne, at folk aldri blir sinte, eller at de er veldig forutsigbare.
Og så er dette gjerne bare et tegn på at noe holdes tilbake.
Jeg tenker at i naturen er det bølger på havet, det er natt og dag, det er sommer og vinter ...
Så jeg tenker at en sunn relasjon også er organiske og ikke statisk.
Hva tenker du?
En annen ting som er interessant når det kommer til relasjoner, er projisering. Nemlig at vi gjerne overfører sider ved oss selv som vi ikke liker eller har bevissthet om på andre.
Derfor, hvis det er noen du misliker sterkt, sjekk først ut om det du egentlig misliker er en side eller egenskap ved deg selv som du ikke liker.
Sjansen for at dette er en del av det, er stor.
I dag har vi også mange relasjoner til folk vi egentlig ikke kjenner, f.eks folk vi følger på Instagram.
Selv om de kanskje har tusenvis av følgere, føler vi likevel at vi har en relasjon til dem.
Dette kalles parasosiale relasjoner, i gamle dager het det å være fan av noen, det fantes fanklubber osv.
Når vi liker noen på Instagram, så handler det gjerne om at de representerer noe ved oss selv, våre interesser, verdier osv. som vi liker.
Og siden vi egentlig ikke kjenner dem, kan vi projisere på dem, slik at de blir akkurat slik vi ønsker at de skal være.
Derfor tenker jeg også at det ligger mye info til deg i hvem og hva du har parasosiale relasjoner til.
Når vi elsker å være sammen med noen, eller blir veldig inspirert av å følge noen, så handler det kanskje mest om hvordan de får oss til å føle oss.
De får oss til å bli en versjon av oss selv som vi liker.
Og her er det gull: Legg nøye merke til hva det er ved disse versjonene av deg selv som du liker så godt, eller hva det er som får deg til å føle deg som DEG. Gjør mer av dette!
Og også i relasjoner som gjør deg til en versjon du ikke liker, og som gir deg ubehag. Hva er det som aktiveres i deg da? Hvilke versjoner av det selv blir du da?
Jo mer bevissthet du får om dette, jo flere valgmuligheter åpner seg. Økt varhet og bevissthet gir nye valgmuligheter.
Fortsetter du på samme måte som før, vil du få de samme opplevelsene og resultatene. Prøver du noen nytt, kan noe nytt skje!
Sommerferien er nå snart over for min del, og neste uke er jeg tilbake i terapirommet som vanlig. Varmt velkommen, fysisk eller digitalt via Teams!
Riktig god helg, og så høres vi neste uke.
Øystein
