Hvordan møter du ubehag?

Hei, du som leser dette

Håper du nyter sommeren!

Jeg loffer litt rundt i sommer, og nå sitter jeg ved Norsjø i Telemark og skriver.

Vi bor i et lite anneks hos svigerforeldrene mine, med vinduer mot skogen og vannet.

Her går livet sakte, det er lite støy og jeg starter dagene med morgenbad og kaffe. OG jeg føler meg veldig som meg.

Dette er bærekraftig liv for meg!

I første nyhetsbrev fortalte jeg at jeg hadde ventet i lang tid på å bli klar for å skrive nyhetsbrev, eller å dele mer av mine tanker og refleksjoner, og at jeg aldri ble klar.

Til slutt trosset jeg ubehaget og satte i gang.

Nå sitter jeg her og skriver brev på femte uka, og jeg kjenner meg på én måte mer klar, på en annen måte ikke.

Eller kanskjer mer at det går litt opp og ned hvor klar jeg føler meg.

Det handler ikke bare om å komme i gang, det handler om hva som dukker opp, eller aktiveres i meg, og hvordan jeg møter det å skulle skrive.

Hvis fokuset er å presse igjennom ubehag og skrive, blir prosessen vond og ubehagelig, og jeg tror ikke at det å presse noe igjennom over tid er bærekraftig.

Når vi presser noe igjennom, handler vi gjerne fra et aktivert sted.

Gamle mønstre med skam, indre kritikk osv dukker opp, og kroppen går i overlevelsesmodus. I tillegg kan gamle traumer aktiveres igjen.

I sum gjør det at jeg da kanskje skriver fra et reaktivt sted. Hva betyr det egentlig?

“Act, don´t react”, er et uttrykk; det liker jeg godt.

Hvis noen sier noe som provoserer deg, pust med magen, ta deg tid, registrer tanker, fysiske impulser og følelser, og finn tilbake til deg, før du reagerer.

Kanskje kan du også få tak i antakelser og vurderinger du har, før du svarer.

Det er stor forskjell på å handle aktivt, fra deg, og å reagere impulsivt på noe.

Noen ganger er det likevel bra å handle på instinkt; når vi f.eks tar på en glovarm kjele og plutselig napper til oss hånda før vi skjønner hva som har skjedd. Det er en viktig reaktiv handling.

Når vi plutselig hører oss selv si noe før vi har fått tenkt oss om, er det som oftest ikke like bra.

Og nok en gang er det varhet og bevissthet som er sentralt i dette.

Når jeg skal skrive disse e-postene, må jeg først regulere nervesystemet mitt.

Når jeg tenker at nå må jeg snart skrive e-post igjen, knyter det seg litt i magen, og jeg kjenner på frykt; jeg blir aktivert.

Men når jeg setter av tid, setter meg ned for meg selv, lukker døra bak meg og skrur av telefonen, skjer det noe.

Hvis jeg fortsatt kjenner på aktivering, må jeg puste, senke tempoet, øke varheten på kroppslige impulser.

Møte tanker, kroppslige fornemmelser og følelser som dukker opp med åpenhet og empati, og vite at jeg er den som observerer alt dette.

Denne støyen er ikke meg, jeg er den som kan observere det og ta stilling til det. 

Når jeg får regulert meg godt nok, kan jeg skrive fra et aktivt, ikke reaktivt sted. Da skriver jeg mer som meg, og ikke fra slik jeg tror folk forventer, eller slik jeg føler at jeg må skrive.

Hvis jeg skriver fra et aktivert sted, skriver jeg kanskje fra alle tanker, følelser, frykt, skam osv som dukker opp. Og jeg er kanskje for streng med meg selv.

Hvis jeg tar stilling til alt dette, senker tempoet, øker varheten, møter det med åpenhet og kjærlighet, og minner meg selv på at dette er ikke meg, det er støy fra ting jeg har opplevd opp gjennom livet, kan jeg gradvis skrive mer og mer fra meg.  

Selv om jeg nå skriver på denne måten, må jeg likevel redigere brevet flere ganger, og hver gang skriver jeg fra et mindre aktivert sted.

Til slutt kan jeg sende det avgårde uten forstort ubehag, og kanskje uten ubehag.

Og bare på denne måten blir det bærekraftig, det gir mer enn det tar å sende det; jeg blir litt mer meg hver gang jeg sender e-post.

Over tid er det en veldig viktig forskjell. Hvis det tar litt for mye hver gang, vil jeg til slutt gå tom.  

Hvis regnskapet går litt i minus, vil det over tid si stopp. Hvis det derimot går litt pluss, blir det mer og mer.

Jeg tror det gjelder mange ting. Hvis vi presser noe igjennom igjen og igjen over tid, vil vi til slutt bli utmattet og gi opp. Så nøkkelen er å finne en måte som er god mot nervesystemet. 

PS: Dette med traumer og nervesystemet er veldig spennende, og det er et stort tema, så jeg kommer tilbake til dette! 

Når jeg bruker ordet traumer, så tenker jeg at det er noe vi alle har. Og samtidig har vi det i ulike grad, jeg tenker at det finnes traumer med stor T og liten t.

Uansett om traumene er store eller små, er det slik at kroppen vår husker det vi ikke selv lenger husker, og disse minnene kan bli aktivert her og nå.

Nettopp da kan vi trenge å regulere nervesystemet vårt, slik at vi kommer i balanse igjen.

PS: Dette brevet blir litt langt. Hvis du har fått nok info nå, så kan du stoppe her og her lese mer en annen gang. Dette er en invitasjon til å kjenne etter.

Hvis du orker mer, kan du lese videre under bildene.

Jeg snakker mye om varhet. Innenfor min terapiretning, sier vi at vi har tre ulike typer av varhet, eller varhetssoner.  

Vi har tanker, eller det som foregår i hodet, vi har kroppslige fornemmelser, det vi kan kjenne i kroppen og vi har det vi kan observere rundt oss i omgivelsene.  

Når vi blir aktivert, elle re-traumatisert, bidrar det ofte til ubalanse i varhet.

Hvis vi har tankekjør, så er det veldig mye aktivitet i hodet. Hvis vi får panikk-angst, har vi gjerne veldig mye varhet på kroppslige fornemmelser.

Hvis vi har sosial angst, har vi kanskje mye fokus på det som skjer i omgivelsene. Vi observerer alt og alle rundt oss.

Et godt tips, som vi også jobber en del med i terapirommet, er å flytte fokuset fra en varhetssone til en annen.

Hvis du har tankekjør, og alle mulige katastrofetanker svirrer rundt i hodet ditt, kan det hjelpe å flytte fokuset til kroppen.

Kjenn underlaget ditt. Hvordan kjenner du underlaget under føttene, eller hvis du sitter, hvordan møter sitteknokene dine underlaget? Kan du kjenne pusten din?

Når du får kontakt med kroppen din, kan du også flytte fokuset til omgivelsene mens du fortsetter å ha fokus på pusten. Hva ser du? Se deg til sidene, hva ser du der?

Hører du noen lyder? Se opp, der er det kanskje en himmel med skyer, eller en lampe. Se nøyere på lampen, hvordan ser den egentlig ut?

Ved å forflytte deg til de varhetssonene hvor du er mindre aktivt, vil du lettere kunne finne tilbake til balanse og ro.

Dette bruker jeg aktivt når jeg nå skriver. Jeg øker varheten, dvs kjenner etter hvor varheten min er.  

Og så er det gjerne sånn at man øver på noe på forhånd.

Det er en grunn for at vi har brannøvelser osv. For da er vi litt bedre forberedt når det brenner og vi skal evakuere på en god måte.

Sånn er det også med regulering av traume-aktivering. Hvis du øver på dette til daglig, er det enklere å ta det i bruk når det gjelder.

Og hvordan kan du gjøre det?

Jeg tenker det er lurt å “sjekke inn” med deg selv flere ganger i løpet av dagen og øve på å ha litt høyere bevissthet om din egen varhet.

Å sjekke inn betyr bare å registrere hvor du har mest varhet, er du mest i hodet, i kroppen eller i omgivelsene?

Et tips er å knytte det til skifter i løpet av dagen. Når du skal inn i et møte, før du skal ta en telefon, når du skal på do, når du lager middag osv.

Vi har mange skifter i løpet av en dag.

I det du er på vei inn i det møtet, eller går morgentur med bikkja, sjekk inn; hvor er fokuset mitt nå?

På samme tid kan du sjekke om du er mest her og nå, i fortid eller i fremtid. Livet skjer nå, så det vil som regel hjelpe å fokusere på her og nå.  

Når alt dette er sagt, er det viktig å nevne at noe av det beste jeg vet, er de gangene hvor jeg holder på med noe og fortaper meg fullt og helt i deg jeg gjør, glemmer tid og sted.

Da har jeg ingen bevissthet om hvor jeg har varhet, og f.eks kan jeg miste varhet på omgivelsene fullstendig, dvs ikke det jeg holder på med, da, men alt rundt.

Dette blir kalt å komme i flyt-sonene, og da er nervesystemet mest sannsynlig veldig godt balansert, og kroppen er i hvile og restitusjonsmodus, eller healing-modus om du vil.  

Dette er noe helt annet enn å være aktivert eller re-traumatisert. Da er kroppen i overlevelses-modus, og alt handler om å overleve. Alle andre funksjoner bli skrudd av.  

Hva er det som får deg i flyt-sonen? Når glemmer du alt annet enn det du holder på med?

Oppsøk dette så ofte du kan; det er noe av det beste du kan gi kroppen din og deg selv!

Her og nå vil jeg at vi holder fokuset på de tre varhetssonene, og det å senke tempoet, puste godt, øke varheten på varheten; hvor er det vi har mest aktivitet? Hode, kropp, omgivelser? 

Balanser opp. Gå til den sonen som er minst aktiv.

Hvis du øver på dette i hverdagen, har du et verktøy å ty til når du plutselig befinner deg i en situasjon hvor du opplever å miste kontrollen.

Dette ble jammen et langt brev …

Jeg hører gjerne hvordan alt dette lander hos deg!

Riktig god helg, og fortsatt god sommer; så høres vi neste uke!

Hilsen Øystein